Det har vært hektiske stunder her den siste tiden, jeg har ikke verken hatt helt ork, tid eller lyst til å blogge. Særlig ikke denne bloggen her, for så fort den er skrevet er på en måte avgjørelsen endelig. Anyway, here goes.

Noen ganger forandrer ting seg drastisk fra der man begynte. Det er vel derfor man vanligvis er tilbakeholden med å selge hunder til unge mennesker, fordi man vet ikke helt hvor livet er på vei hen. Det er få som kan si med stor sikkerhet hvor de er om 10 år, og hva de kan tilby den hunden underveis. Via denne introen har dere kanskje allerede skjønt hva dette handler om. I oktober tok jeg den endelige avgjørelsen om at mitt hundehold ikke er optimalt for individene det berører. Verken jeg, Mia, Minnie eller Ace var tjent med å fortsette på den måten livet har vært den siste tiden. Som aleneboende og relativt ung med fulltidsjobb der arbeidstiden kommer i alle varianter fra 05.45 om morgenen til 20.15 om kvelden har det vært vanskelig å finne tid til den aktiviteten jeg gjerne skulle gitt hundene mine. De har hele tiden fått det de trenger, men jeg har f.eks ikke hatt mulighet til å trene noe særlig agility fast i en klubb, jobbetidene mine har altfor ofte kræsjet med treningstidene i klubben.

I tillegg skal det vel ikke legges skjul på at jeg verken er etablert eller i den jobben jeg ser for meg å være resten av livet. Jeg er 23, og det er godt mulig at jeg på et tidspunkt må tilbake til skolebenken. Det mest komfortable for alle parter ville vært å fortsette slik jeg har gjort det til nå. Det mest komfortable er dog ikke det som er den beste løsningen for oss som er involvert her. Det var en tung avgjørelse å ta, men heldigvis virker det som om det går bra for oss alle sammen. Mia har flyttet hjem til mine foreldre. Hun har vokst opp der og trives nesten bedre der enn i leiligheten min. Da jeg kjørte henne dit hoppet og spratt hun inn døren og så seg ikke tilbake. Jeg er hjemme til jul nå, og selv om hun er glad for å se meg igjen kan man se på henne at hun har det bra og trives.

Så til det som desidert var den tyngste avgjørelsen å ta. Minnie har nå flyttet permanent til familien Evensen i Fredrikstad. Avgjørelsen om at Minnie måtte få et annet hjem ble tatt i oktober, selv om det er en tanke som har vandret gjennom hodet mitt med jevne mellomrom det siste året. Minnie elsker oppmerksomhet, kos, å være midtpunkt og hun forguder barn. Hos meg fikk hun tur, men ifølge Minnie selv alt for lite kos. Hun hadde helt sikkert hatt et greit liv hos meg videre også, men jeg ønsket mer for henne og jeg ønsket å bli kvitt all den dårlige samvittigheten for at jeg ikke kan gi henne det. Å selge en hund som har vært hos deg siden det sekundet hun entret denne verden er ikke en kul opplevelse. Jeg har solgt bestekompisen min - og det er fortsatt vondt. Lille, lykkelige Minnie som alltid bare er glad, og som alltid har vært der. Den dagen hennes nye familie kom for å hilse på hadde Minnie tydeligvis skjønt hva som skulle skje. Jeg har aldri sett henne så hyper og innsmigrende før. Heldigvis var det full match fra både Minnie og familien Evensens side, og alle rapporter melder om en lykkelig Minnie som forguder barna i familien, lykkelige barn som stolte viser fram sin søte hund til alt som kan krype og gå, en lykkelig Cavalier som kravler opp på fanget til moren i huset og forlanger kos, og en Minnie som snudde sofaforbud til sofatillatelse på en liten uke. Jeg har ingen tvil om at Minnie har det bra der og er veldig fornøyd med å ha funnet et så godt hjem til henne når situasjonen først ble sånn. Jeg vet også at det er det beste for både Minnie og meg, men så er det som kjent ikke alltid fornuft og følelser går i hop. Den avtalte prøvetiden var over 13.desember og omregistreringspapirene er på vei til NKK.

Ace er på dette vis plutselig blitt enehund. Hun blir hos meg. Det er litt sånn "du og jeg mot verden" følelse, og det føles veldig rart å "bare" ha en hund. Det har vært en rar prosess for oss alle fire, Ace har vært preget av situasjonen, jeg har vært preget av situasjonen og ting har ikke kommet  til normalen enda. Det merkes både i hverdagen hjemme, på trening og på konkurranse (lillestrøm).  Det er en omstillingsprosess for oss, så vi får la den ta den tiden det tar.

Vi er hjemme i Skien på juleferie nå, og jeg lover at det i løpet av romjulen skal komme et innlegg om tanker og mål for det nye året kombinert med en liten oppsummering av 2009. Frem til det ønsker jeg alle lesere en riktig god jul :)